I dag er Verdensdagen for selvmordsforebygging. En dag som minner oss om hvor viktig det er å våge å snakke om det som er vanskelig. Om smerten, ensomheten, skammen og håpløsheten som noen ganger kan bli så stor at livet ikke lenger føles som noe man orker å bære.
Mange mennesker går rundt med tanken om at det kanskje ville vært bedre om de ikke var her. At verden ville vært bedre uten dem. At de er en byrde for andre. At det de står i aldri kommer til å bli bedre.
Jeg har kjent på den tanken selv.
Det er ikke en erfaring jeg deler for å få oppmerksomhet, men fordi jeg tror vi trenger å snakke mer åpent om det. For når vi våger å fortelle om det som er vanskelig, kan det også bli litt lettere for andre å sette ord på sin egen smerte.
For min del var det å kunne leve helt å ærlig som meg selv som hjalp meg ut av det. Gi slipp på skammen som aldri var min å bære. Og underveis har det vært mennesker som har sett min vandring, min historie, og som har vært med å løfte byrdene av skuldrene som jeg bar alene i så mange år.
Mennesker som har minnet meg på at jeg har verdi også når jeg selv ikke klarte å kjenne det.
Det er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre for hverandre.
Vi kan ikke alltid se hvem som strever. Den som smiler, går på jobb, møter venner og spør hvordan du har det, kan samtidig bære på en kamp ingen andre kjenner til.
Derfor må vi våge å spørre.
Hvordan har du det – egentlig?
Og når svaret ikke er «bra», må vi tåle å bli værende. Vi trenger ikke alltid ha de riktige ordene. Vi trenger ikke kunne løse problemet. Noen ganger er det viktigste vi kan gjøre ganske enkelt å lytte, være nær og vise at vi ikke forsvinner fordi samtalen ble vanskelig.
Selvmordsforebygging handler derfor ikke bare om hjelpetjenester og helsepolitikk, selv om det selvfølgelig er helt avgjørende. Det handler også om hvordan vi bygger samfunnet vårt.
Et samfunn der mennesker opplever tilhørighet. Der det finnes fellesskap. Der det er rom for å være annerledes. Der det er mulig å be om hjelp uten å skamme seg. Der vi ser hverandre før noen faller helt utenfor.
For utenforskap kan gjøre livet tyngre. Ensomhet kan gjøre mørket større. Skam kan få mennesker til å tro at de ikke fortjener å være her.
Derfor trenger vi å bygge et samfunn som forteller det motsatte:
Du hører til. Du betyr noe. Du er verdifull.
Verdien din bestemmes ikke av hvor mye du får til. Ikke av hvor mye du tjener. Ikke av hvor produktiv du er. Ikke av hvordan du ser ut. Ikke av hvilken funksjonsevne du har. Ikke av hvor mange som liker deg. Og ikke av om du akkurat nå klarer å se en vei videre.
Du har verdi fordi du er et menneske.
Og kanskje trenger noen akkurat i dag at vi sier det til dem.
Så ta kontakt med noen du ikke har hørt fra på en stund. Send en melding. Ring. Inviter på en kaffe. Spør litt ekstra når du merker at noe ikke er som det pleier. Og dersom noen forteller deg at livet er vanskelig: Ikke vær redd for å spørre direkte om de har tanker om å ta sitt eget liv.
Det å spørre planter ikke en idé i hodet på noen. Det kan tvert imot åpne en dør som gjør det mulig å få hjelp.
Vi kan ikke alltid forhindre at mennesker får det vondt. Men vi kan bidra til at færre må stå alene i det vonde.
Og vi kan minne hverandre på noe som er lett å glemme når livet er som mørkest:
Du er verdifull.
Jeg er verdifull.
Vi er verdifulle.
Og verden er ikke den samme uten oss. ❤️
