Det finnes mennesker som smiler når de møter oss, stiller opp for andre, går på jobb og gjør alt det vi forventer av dem. Mennesker som tilsynelatende har kontroll på livet. Likevel kan de gå hjem med en følelse av ensomhet, utilstrekkelighet eller en uro de ikke helt klarer å sette ord på.
Vi ser ikke alltid hvordan mennesker egentlig har det. Og kanskje er det nettopp derfor vi trenger Verdensdagen for psykisk helse. Ikke bare for å snakke om psykisk helse én dag i året, men for å minne oss selv på at det vi ikke ser, også kan være viktig.
Vi vet ikke alltid hva andre bærer på
Vi lever i et samfunn der det stilles mange forventninger til oss. Vi skal prestere på jobb, stille opp for familien, ta vare på vennene våre og gjerne ha overskudd til litt til. Vi skal være robuste, løsningsorienterte og selvstendige. Vi skal helst klare oss selv.
Men hva skjer når vi ikke klarer alt dette? Når livet blir vanskeligere enn vi hadde sett for oss? Når vi mister fotfestet, ikke kjenner oss igjen i vårt eget liv eller opplever at vi ikke strekker til?
For noen handler det om sykdom, sorg eller livskriser. For andre handler det om å leve med belastninger over tid. Det kan være økonomiske bekymringer, vanskelige familieforhold, mobbing, diskriminering eller følelsen av aldri helt å passe inn.
Og for mange handler det om flere ting på én gang.
Psykisk helse kan ikke reduseres til et spørsmål om hva det enkelte mennesket tåler. Vi må også snakke om hva mennesker utsettes for, hvilke rammer de lever under, og om de har noen rundt seg når livet blir vanskelig.
Det er ikke alltid den som sliter mest, som ber høyest om hjelp. Noen har lært seg å skjule hvordan de har det. Andre har forsøkt å fortelle, men opplevd at ingen egentlig lyttet. Noen har sluttet å spørre om hjelp fordi de ikke lenger tror at det nytter.
Derfor må vi bli flinkere til å se hverandre, også når vi ikke får hele historien fortalt.
Utenforskap setter spor
Jeg er opptatt av utenforskap. Ikke bare som et politisk begrep, men som en menneskelig erfaring.
For utenforskap handler om mer enn å stå utenfor arbeidslivet, falle ut av skolen eller mangle et sosialt nettverk. Det handler også om å være til stede uten å oppleve at man hører til.
Du kan sitte rundt et bord fullt av mennesker og likevel føle deg alene. Du kan være en del av et arbeidsmiljø uten å kjenne deg trygg nok til å være deg selv. Du kan ha mennesker rundt deg, men likevel oppleve at ingen egentlig kjenner den du er.
For noen handler dette om å skjule sider ved seg selv av frykt for hvordan andre vil reagere. For andre handler det om å stadig måtte forklare, forsvare eller legitimere sin egen eksistens. Når du over tid må bruke krefter på å håndtere andres fordommer, kan det gå på bekostning av kreftene du trenger for å leve livet ditt.
Det gjelder blant annet mennesker som opplever diskriminering på grunn av hvem de er, hvem de elsker, eller hvordan de blir oppfattet av omgivelsene.
Det er viktig å understreke at det ikke er identiteten deres som er problemet. Problemet oppstår når mennesker møtes med avvisning, utrygghet og manglende aksept.
Vi må derfor våge å snakke om sammenhengen mellom utenforskap og psykisk helse. Vi må erkjenne at måten vi behandler hverandre på, har konsekvenser. Og vi må forstå at inkludering ikke bare handler om gode intensjoner. Det handler også om hvordan vi innretter samfunnet vårt, hvilke holdninger vi aksepterer, og hvem vi faktisk gir plass til.
Vi trenger ikke alltid å løse alt
Når noen forteller at de har det vanskelig, kan det være fristende å komme med råd. Vi ønsker å hjelpe, finne løsninger og få den andre til å føle seg bedre.
Men noen ganger trenger vi ikke å løse noe som helst der og da.
Noen ganger trenger vi bare å lytte. Å stille et spørsmål og tåle at svaret er vanskelig. Å være til stede uten å forsøke å gjøre samtalen mindre ubehagelig for oss selv.
Vi kan spørre: Hvordan har du det, egentlig?
Og så må vi være villige til å lytte til svaret.
Vi kan ta kontakt med noen vi ikke har hørt fra på en stund. Vi kan invitere med en person som ofte blir stående utenfor. Vi kan reagere når noen blir behandlet dårlig. Vi kan bidra til arbeidsplasser, organisasjoner og lokalsamfunn der mennesker opplever trygghet og tilhørighet.
Dette er ikke løsningen på alle psykiske helseutfordringer. Vi trenger tilgjengelige helsetjenester, forebygging, faglig kompetanse og hjelp når livet blir for vanskelig å håndtere alene. Ingen skal måtte være avhengig av at en venn tilfeldigvis stiller det riktige spørsmålet for å få den hjelpen de trenger.
Men vi må heller ikke undervurdere betydningen av menneskelig kontakt. Å bli sett fjerner ikke nødvendigvis smerten, men det kan gjøre det lettere å bære den.
Et samfunn der det er plass til hele mennesket
For meg handler dette også om hvilket samfunn vi ønsker å være.
Ønsker vi et samfunn der mennesker må bevise at de er sterke nok til å klare seg selv? Eller ønsker vi et samfunn der det er rom for at vi iblant trenger hjelp fra andre?
Ønsker vi fellesskap der mennesker først og fremst blir vurdert ut fra hva de presterer, hva de bidrar med, og hvor godt de passer inn? Eller ønsker vi fellesskap der menneskeverdet vårt ikke er avhengig av hvor mye vi får til?
Jeg mener vi trenger det siste.
Menneskeverdet vårt forsvinner ikke når vi blir syke. Det blir ikke mindre når vi mister jobben, sliter økonomisk eller trenger hjelp til å komme oss gjennom hverdagen. Det avhenger heller ikke av om vi lever opp til andres forventninger.
Vi er verdifulle fordi vi er mennesker.
Det betyr ikke at alle problemer kan løses med vennlighet, eller at vi skal slutte å stille krav til hvordan vi behandler hverandre. Tvert imot. Et inkluderende samfunn krever at vi tar ansvar, både for våre egne handlinger og for fellesskapene vi er en del av.
Det krever også politisk vilje til å prioritere psykisk helse, forebygging, tilgjengelige tjenester og tiltak som motvirker fattigdom, diskriminering og sosial isolasjon.
For det er ikke nok å snakke varmt om fellesskap dersom mennesker i praksis blir stående alene.
Du trenger ikke å ha alt på stell
På Verdensdagen for psykisk helse vil jeg minne om noe vi kanskje alle trenger å høre iblant: Du trenger ikke å ha alt på stell for å være verdifull. Du trenger ikke alltid å være sterk. Du trenger ikke å ha svar på alt, og du trenger ikke å klare alt alene.
Og til deg som møter andre mennesker i hverdagen: Du vet ikke alltid hva de bærer på. Et vennlig ord, en invitasjon eller et spørsmål stilt med oppriktig interesse kan bety mer enn du aner.
Vi kan ikke alltid se hvem som strever. Men vi kan velge hvordan vi møter hverandre.
Vi kan velge å lytte fremfor å dømme. Å inkludere fremfor å overse. Å møte sårbarhet med omsorg fremfor å kreve at mennesker skal skjerpe seg.
Vi kan ikke fjerne alle livets vanskeligheter. Men vi kan gjøre noe med hvor alene mennesker må stå i dem.
For det er ikke mennesket som strever, som skal måtte bevise at det fortjener en plass i fellesskapet. Det er fellesskapet som må være stort nok til at vi alle kan høre til.